Ferskpresset appelsinjuice til frokost, ordtomhet til lunsj. Jeg leter litt, og sparer på fine ord som bongel, slaur og fleining. Første og siste kommer gjerne sammen med ospeskjelven og nyslått gress.

Jeg maler over kaffeflekker og gulnede vegger,
drar fingrene over den nymalte flaten og kjenner hvor hvitt det føles, å være her igjen. Kaldt er det også, kaldt og klart og klokkerent i gatene, selv om skyggene ennå faller skjevt mot frostbitt jord.

(Jeg vil gjerne lage en liste over fine ord, det er nesten 10 år siden sist. Har du noen favorittord? Det trenger ikke være betydningen som er viktig, det kan være måten de kiler på tungen,  formen lepper får når de uttales, eller kanskje hvordan de føles mot kinnet.)

In English, Please:
Freshly squeezed orange juice for breakfast, wordlessness for lunch. I’d like to make a list of beautiful words, it’s been almost 10 years since last time I made one. Do you have a favorite word? It doesn’t have to be the meaning that makes it beautiful, it might be the way it tickles the tongue, how lips shape when they are pronouncing it, or perhaps how it feels when it’s whispered against your cheek.

Jeg vet om et annet sted. Hvor trærne drypper av drømmer, ørsmå støvskyer som nyser mot bakken i lysegule gys. Og så små er de, at du ser dem bare når den lave vintersolen skinner gjennom dem fra vest, før den sovner i havet.

In English, please:
I know of a different place where the trees are shedding dreams through tiny dust clouds that sneeze towards the ground in bright yellow shudders. And so very tiny are the dust fragments, that one can only see them as the low winter sun shines through them from the west, before it goes to sleep in the ocean.