Søndagstur med K og B, med niste, kaffi på termos og kvikklunsj. Det åpne jærlandskapet strekker seg tålmodig mot framtiden, mot kulde og og frost, men forsatt gløder farvene varsomt, og vinden er myk i håret. B bærer nisten i kløven sin, og møter stadig nye hundevenner på veien. Vi plukker lyng og blåklokker, og raster mellom åsene.
– —
(Det føles uendelig lenge siden sist jeg tok bilder, og dagen blir alltid så mye finere om jeg har fått skape noe i løp av den. Og så handler det mer enn noen gang om å være på vei, – også når en står helt stille og lytter til verden utenfor.)
(Men du kan ikke brukes slik,
i mandagsfiller og søndagsanger,
i frafall av noe inderligere, –
når du sovner under slukkede stjerner;
hver natt i jag mot oppbrukte drømmer.
Og du kan ikke puste slik,
i ekkorytmer.
Utvasket, ufravikelig –
i lange sletter av sommer
som slynger seg duggvåte,
mot okergul høst.)
Alt er annerledes nå – gatene er breiere, tommere og ensommere, husene er større, med skifertak og vaniljegule vegger – og de stirre med vidåpne vindusøyne mot alle som forviller seg forbi.
Og igjen handler det om dette; å skape en hverdag som gir mening, som er vakker, som kiler i magen og dundrer mot ribbeina, om å gi mening til dette utenfor. Og ofte er de små detaljene i hverdagen så grunnleggende.
Som en blomsterkasse med roser i utenfor kjøkkenvinduet, en fløyelskjole fra fretex i barnestørrelse som er så vakker at den må henge i ganga og smile mot de som kommer på besøk.
En tivolilampe i pastellfarver, og roser fra rosehagen til verdens snilleste tante.
En gammel kakespade fra lørdagsmarkedet på Storhaug, draumspelkort i et gammetl toaststativ og enda flere roser.
«Dronning Ingrid» geraniumavleggere i bestemorkopper; fersken, peppermynte og mexikansk mango te og erteblomster som lukter morgensol i kjøkkenvinduet.
(Og forresten; snart, snart kommer det en draumspel bilete bi’bort!)