I januar har jeg dilla på vinrød og mosegrønn fløyel, filleryer, mørke, gamle trehyller, Siri Nilsen, blondeduker, cambridge satchelen, fables
pannekaketårn, Mildred Pierce, morgentåke, postkort fra 1910, petit chablis, hjemmestrikkede ullsokker, svaner
gamle lenestoler som en synker så langt ned i at en nesten blir borte, Buzz Aldrin, hufsakoppen, knapper og mosetusser.
Ganga i jærhuset har gamle silkeparaplyer, fløyelskjoler, støvler, norgesglass med knapper i, en liten koffert og en litt større koffert, en pastellmyk stol fra fretex og et svært speilskap som i går ble gjort om til en inspirasjonsvegg. Det er nemlig ganske så fint å våkne om morgen og møte denne veggen som første delen av enhver ny dag.
Det er litt som når Tori synge om sommerfugler og rommet får gullstøv i hjørnene. Ute regner det hele tiden, men det gjør ingenting og i grunnen er det fint, for regnet triller langs skifertaket i velkjente rytmer, og mot halsen. Gåsehud og frysninger. Og sårheten i korsryggen, når det er som om noen griper om ryggmargen for å tjore deg fast til bakken.
Og jeg lengter etter pianosang. Følelsen av den mykhvite porselenen under fingrene og den gamle, halvsure klangen om kvelden. Jeg savner lukten av noter jeg aldri kunne lese.
