Jeg lengter etter vår. Etter snøklokker, irrgrønne blader, luft som ikke svir mot kinnene, men er myk og mild. Jeg lengter etter lyse morgener, klukkende bekker, å drikke morgenkaffien på verandaen, epleblomster, ballerinasko og pastellkjoler. Jeg lengter etter gåseunger, lam, suset fra bjørkebladene og picnic langt inni skogen. Jeg lengter etter å kjenne bakken under føttene, gjennom tynne skosåler, å gå uten tre lag ull på kroppen, uten luer, skjerf og votter, å stå i loppemarkedkøer og kjenne solvarmen mot ansiktet, helt uten å fryse.
Kjær lusk har mange navn
Baldur heter så mangt, deriblant
– sniken sneik,
– prinsen,
– lurveleven, (evt. vaskeekte lurveleven)
– baldurska,
– logrelusk, labbelusk, luskepjusk og snutelusk
(Og en dag skal jeg skrive en barnebok om alt det rare han gjør.)
Spøkelseslandet
Februar er et spøkelsesland,
med gråskarp hvisken mot skjelvende hender,
morgenkaldt mørke og tynnslitte løfter,
og hulrom av stillhet under huden,
der hvor ingen lenger hører hjemme.
There’s holes in you, the ones that I could not mend
Det snør i regnbyen, ørsmå fnugg av januarkveld mot vinduet. Leppene smaker av skrukorkvin, og jeg husker fremmede kjente, kjente fremmede, kveld og morgen og kveld igjen. Det å være bort kan gjøre alt så underlig nært, og særlig de gangene når hva som helst kan treffe en bak ribbeina, treffe hardt mot det myke.
Og ensomhet er en fugl som flyr i natten.