En gang for mange år siden kjøpte min mors far en sliten mørkebrun slagbenk på en auksjon. Min morfar var visstnok glad i å dra med seg hjem gamle skatter – selv om min mormor ikke alltid ble like begeistret for alt han kom hjem med (en gang kjøpte han til og med en flokete fallskjerm, – men den ble jentene i huset glad for, for de fikk sy dukkekjoler av den). Slagbenken ble for øvrig satt inn på låven, hvor den stod og ventet lenge før den fikk komme inn i huset.
Når den ble flyttet inn i huset fikk den en skumgummimadrass på seg, – i grønt, rødt og gult. Den fikk passe på strikkepinner og stoffrester i «trunken». Og etter hvert ble den malt bondeblå av eldstesøstra i huset. I årevis stod den der – trofast og stødig.
Helt til den i høst flyttet den med oss inn i jærhuset. Den har fått nytt pastellappeteppe i stedet for skumgummimadrassen, men den har den samme gamle farven (jeg har ikke hatt hjerte til å male den). I trunken har den picnicutstyr – og om ettermiddagen smiler den til meg og minner meg på hvor viktig det er å huske på det som har vært.
