Vårsola glitrer og lokker meg ut i hagen, i gata, men vinteren stryker meg kaldt mot kinnene straks jeg trår utenfor. Det er vintervår, uendelig kaldt, men med dette nydelige, mykskarpe vårlyset som leker og lurer. Det er vintervår, og to uker til ventetiden er over, til alt er annerledes, selv om alt har vært annerledes lenge.
Og dette er slikt et underlig landskap – i mellom verdener – jeg er kun her i kraft av å være ventende. Det jeg har vært er jeg ikke lengre, det jeg skal bli er jeg ikke ennå. Og noen ganger, om natten, når jeg ligger våken og ser skyggene på veggen endre seg, tenker jeg på Morpheus – drømmenes prins, og på hvor mye en kan endre seg og fortsatt forbli den samme.
