Jeg er en av dem som mister timer, dager og uker til migrene. En av dem som gjemmer seg i mørke, kalde, rom og skyr lys, lukter, smaker, lyder. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt det sånn, men det har blitt mye bedre med årene, ettersom jeg har lært meg hva jeg ikke tåler så godt og hvordan jeg kan unngå de verste anfallene.
Men hver gang jeg kommer tilbake igjen, hver gang det blir bedre og jeg kan se, lukte, kjenne på og smake på verden uten at det gjør vondt – hver gang jeg står opp av den mørke senga igjen, – da er jeg så gruelig sulten på verden. Lukten av regnet, lyden av kaffetrakteren, hundepoter mot gulvet, lille e’s latter, morgenlyset mellom fingrene – alt blir så tydelig – klarskrift og store bokstaver mot mørket og stillheten. En varhet jeg aldri ville vært foruten.
(Bildene er for øvrig ikke mine, men de er lenket, så klart.)
Huff, jeg vet hvordan det er, jeg fikk noen kraftige anfall når Iben var noen uker gammel. Plutselig fikk jeg tåkesyn, det prikket i munnen og jeg begynte å kaste opp mens det dundret i hodet.
Det verste var at jeg var alene hjemme med henne.
Men heldigvis lå hun å sov, men det var lange minutter å vente på at Askil skulle komme hjem til oss.
Det går heldigvis lenge mellom hver gang nå og jeg kan merke tegnene tydelig og avverge. For meg henger det mye sammen med stress og søvnmangel, som dessverre er ganske vanlig når man er småbarnsforeldre.