Noen dager våkner en med grålysning og stjernestøv bak øyevippene, og en vil ikke blunke evigheten bort, men heller svaie slik, falle slik, helt til det ikke er noe igjen av alt det andre en måtte være. Til de grunne kategoriene er tomme, asfaltfotsporene hvisket ut, til dagen kun er solen i ansiktet, lyset som kiler mot kjevebeina, yrende uvirkelig.
(Bildene er lenket, naturligvis.)