Om å finne veien tilbake til det som betyr mest

Noen ganger (og ikke så rent sjelden) tenker jeg at nå må jeg snart se å få gjort noe, – nå må jeg snart bestemme meg for hva jeg vil gjøre her i livet. Eller egentlig, egentlig vet jeg jo hva jeg vil gjøre. Aller helst vil jeg skrive og ta bilder hele tiden; samle på verden og livet, smake på og beskrive. Men hvordan kommer en dit hen – der hvor en kan gjøre det en elsker hele tiden? Jeg tror egentlig aldri en kommer dit, jeg tror ikke det stedet finnes  – for det å gjøre noe en elske å holde på med handler jo nesten alltid om at det er en kontrast til noe annet som en ikke liker like godt å drive med. Det er jo for eksempel ekstra deilig å kunne ligge lenge i senga på søndagsmorgenen når en har stått opp grytidlig hele arbeidsuka; og våren ville nok aldri vært like forbausende befriende hvert år, hadde den ikke fulgt etter vinteren.

Men så tenker jeg at nå, nå må det snart være nok asfalttimer og rapporter for en stund.  Jeg vil ha mer skapelse i livet mitt, jeg vil male med ord  og bilder, jeg vil ha sommerfuglvinger, stjernerom og morgentåke til hverdags. Og fra i dag av skal jeg bli flinkere til å være taktisk, til å planlegge og lage rom til disse tingene som gir så mye mer enn de tar. Fra i dag av skal jeg være flinkere til å ta flere sjanser, flinkere til å la være å reservere meg, og heller rette meg opp i ryggen og si at ja, dette kan jeg få til, og det blir nok ganske så magisk faktisk. Bare vent og se.