Hvalsang

Jeg faller, forsiktig denne gangen. Hendene vris innover, mot mykheten mellom ribbeina, og det dundrer i håndleddene.

Det er ikke slik at det er kaldt lengre,
for kulden har blitt til varme, og varmen har rent utover lanskapet i gyldne silhuetter.

For noen ganger er det stille. Og noen ganger er det som om verden farer gjennom en, i akvarellfarver. Og om en kjenner etter, så kan en kjenne hvor rustne knærne og albuene har blitt gjennom vinteren.

Jeg står opp med solen,
en gammel venninne som fletter nye sanger av morgentåken.

In English , please:
After winter must come spring.