Fugleungen min

Vår kjære E ble født i april, i det den kalde, lange vinteren endelig ga etter og det ble vår. Det første hun gjorde etter å ha kommet til verden var ikke å gråte, men å løfte hodet for se meg inn i øynene, lenge.

Allerede de første dagene begynte hun å lage yndige små spake, syngende lyder, nesten som fuglekvitter, og snart begynte jeg å kalle henne fugleungen min.

E har store, nysgjerrige dypblå øyne, og tynne lyse lokker med begynnende krøller i. Hun har den mykeste huden jeg noen gang har opplevd, og gir de beste klemmene i verden.

Hun er to og en halv måned nå, og allerede så grunnelggende nysgjerrig og så veldig sosial. Det hun liker best å gjøre er å sove tett inntil oss, å bli bært rundt på oppdagelsesferd for å se på alle de spennende tingene i huset og hagen, å se på lys – både naturlig lys og lampelys,  å bli sunget for, at pappa lager grimaser og at baldur snuser henne på toppen av hodet. Hun liker å strekke seg etter ting – ta i dem og se dem danse rundt i luften over henne, hun liker å bli kysset i panna og på nesa, å smile med øynene – særlig om morgenen, og hun liker å ligge våken i vugga og pludre i timesvis om natta.