Det regner og regner og regner, – helt til jordene får små tjern på seg, og bekkene renner utover veien. Men heldigvis har vi roser i blomsterkassen utenfor kjøkkenvinduet, og det er fint å gå med støvler og kjenne vinden synge mot halsen.
Ute har det blitt skikkelig høst, men inne er det litt vår, med tivolilampe og mormorputer i pastellnyanser –
og blåklokkesang om morgenen.
Alt er annerledes nå – gatene er breiere, tommere og ensommere, husene er større, med skifertak og vaniljegule vegger – og de stirre med vidåpne vindusøyne mot alle som forviller seg forbi.
Og igjen handler det om dette; å skape en hverdag som gir mening, som er vakker, som kiler i magen og dundrer mot ribbeina, om å gi mening til dette utenfor. Og ofte er de små detaljene i hverdagen så grunnleggende.
Som en blomsterkasse med roser i utenfor kjøkkenvinduet, en fløyelskjole fra fretex i barnestørrelse som er så vakker at den må henge i ganga og smile mot de som kommer på besøk.
En tivolilampe i pastellfarver, og roser fra rosehagen til verdens snilleste tante.
En gammel kakespade fra lørdagsmarkedet på Storhaug, draumspelkort i et gammetl toaststativ og enda flere roser.
«Dronning Ingrid» geraniumavleggere i bestemorkopper; fersken, peppermynte og mexikansk mango te og erteblomster som lukter morgensol i kjøkkenvinduet.
(Og forresten; snart, snart kommer det en draumspel bilete bi’bort!)
Soverommet lukter av gammelt, tålmodig treverk om morgenen, og ettermiddagsolen smiler inn kjøkkevinduet. Vi plukker store, fine rødrunde rips fra hagen og spiser dem til dessert med vanlijesaus på.
Det (nye) gamle lille jærhuset vårt begynner endelig å bli et hjem – med rosekopper i hyllene, 50-tallskjoler på veggene, fattigmannssølv, smegkjøleskap, gamle kofferter og morgenlys i den hvite salongen. Og med et gammelt bondespisebord til å pakke inn draumspelbilder på!
Hurra for gamle skatter som trenger nye hjem! (Er det noen andre som har vært på skattejakt i helga?)