Påske på hytta i moseskogen var isende kaldt, og uendelig fredelig med smilende solgløtt om dagen og glitrende frost om natten. Vi jaget ut et halvt års kulde med ivrige flammer og rykende varm trekkannekaffi på kalde morgener.

Det var så veldig fint å ha tid til å lese Song for Eirabu i stearinlysskjær om kvelden, å dra fingrene gjennom fløyelsmyk mose – duggvåt av aprilregn, beundre de gamle sorthvittbildene på veggene, å fotografere aprilskogen med zeniten. Å kunne sove lenge under store, tykke vinterdyner meg ulltepper oppå og smile av baldurbad og baldurist, igjen og igjen.

Å ha tid til å huske å smake på blikkstille månenskinnsnatt og frostrøyk, – og være i en annen tid, i et annet tempo, å puste dypere, saktere,
til en annen rytme.