Søndagstur med K og B, med niste, kaffi på termos og kvikklunsj. Det åpne jærlandskapet strekker seg tålmodig mot framtiden, mot kulde og og frost, men forsatt gløder farvene varsomt, og vinden er myk i håret. B bærer nisten i kløven sin, og møter stadig nye hundevenner på veien. Vi plukker lyng og blåklokker, og raster mellom åsene.
Alt er annerledes nå – gatene er breiere, tommere og ensommere, husene er større, med skifertak og vaniljegule vegger – og de stirre med vidåpne vindusøyne mot alle som forviller seg forbi.
Og igjen handler det om dette; å skape en hverdag som gir mening, som er vakker, som kiler i magen og dundrer mot ribbeina, om å gi mening til dette utenfor. Og ofte er de små detaljene i hverdagen så grunnleggende.
Som en blomsterkasse med roser i utenfor kjøkkenvinduet, en fløyelskjole fra fretex i barnestørrelse som er så vakker at den må henge i ganga og smile mot de som kommer på besøk.
En tivolilampe i pastellfarver, og roser fra rosehagen til verdens snilleste tante.
En gammel kakespade fra lørdagsmarkedet på Storhaug, draumspelkort i et gammetl toaststativ og enda flere roser.
«Dronning Ingrid» geraniumavleggere i bestemorkopper; fersken, peppermynte og mexikansk mango te og erteblomster som lukter morgensol i kjøkkenvinduet.
(Og forresten; snart, snart kommer det en draumspel bilete bi’bort!)
Soverommet lukter av gammelt, tålmodig treverk om morgenen, og ettermiddagsolen smiler inn kjøkkevinduet. Vi plukker store, fine rødrunde rips fra hagen og spiser dem til dessert med vanlijesaus på.
Det (nye) gamle lille jærhuset vårt begynner endelig å bli et hjem – med rosekopper i hyllene, 50-tallskjoler på veggene, fattigmannssølv, smegkjøleskap, gamle kofferter og morgenlys i den hvite salongen. Og med et gammelt bondespisebord til å pakke inn draumspelbilder på!
Vi flytter inn, pakker ut, plukker bringebær fra hagen og spiser dem som pålegg på det hjemmelagede brødet for kjøleskapet har ennå ikke kommet fram. Jeg står opp grytidlig hver dag for å ta toget gjennom det flate landet og smile til engene og kuene langs skinnene, og de vifter med halen tilbake. Og jeg gleder meg til å begynne å ta bilder av det nye, gamle lille huset. Snart, snart er kassene tomme og skapene fulle, og de fine gamle eventyrkottene (som kanskje leder til Narnia) får syutstyr, fotoustyr og Baldurkiste i seg.