Er det ikke rart hvordan høstkvelder er som fløyel mot fingrene, myke men mørke –
Heldigvis har jeg to fininger i hagen som leker skumringen bort, og smiler varme inn i høstkjølen.
Er det ikke rart hvordan høstkvelder er som fløyel mot fingrene, myke men mørke –
Heldigvis har jeg to fininger i hagen som leker skumringen bort, og smiler varme inn i høstkjølen.
Det er midten av oktober og frosten har kommet. Om morgenen står jeg på togstasjonen og kjenner vinterluften mot kinnene, isende klar og glitrende. Mot øst ligger nattehimmelen, fiolettmørk og fløyelsmyk, og månen henger over kirketårnet. I vest ser jeg soloppgangen, pastellgul og rødsprengt, mektig og uungåelig.
Den første frosten kommer på en torsdag, og langs toglinjen på vei til jobb svever det morgendis over tjernene. Jeg må nesten bite meg i leppa for å ikke hoppe av toget og vandre ut i det magiske landskapet. Men så blir det fredag, og helg, og jeg kjøper norske roser, sancerre, chablis og såper som lukter som kirsebæblomster i vintermørket.
Det fine gamle vitrineskapet vi har lett etter har endelig flyttet inn bak kjøkkenbordet for å romme rosemugger, pastellkopper og andre loppemarkedskatter.
Det har fått fint gammeldags hyllepapir i skuffene og på hyllene,
og det hadde til og med en gammel rusten og magisk nøkkel gjemt helst innerst i den ene skuffen –
(Og forresten; du kan forsatt kan vinne draumspelbilder i denne konkurransen / gi’borten, men bare i en liten stund til!)
Fineste bergenshelgen med lillesøsterbursdag og pastellpakker, vin og latter, venninnetid, hotellfrokoster, kjente og kjære og nye og fine, høljende høstregn og varmende høstsol, vinterluft langs bergensnatten og iskalde fingre.
Og noe av det beste mest å reise bort er jo å komme hjem igjen. Hjem til K og B i det lille jærhuset, til en logrende hale og en myk snute, til varme klemmer og søndagsmiddag, til ettermiddagskaffi i mumikopper og til en hverdag som gir mening.
(Søndags-PS: Husk at du forsatt kan vinne draumspelbilder i denne konkurransen!)