Jeg har, så lenge jeg kan huske, brukt vel mange av mine våkne timer på å drømme. Noen ganger har jeg tenkt at det forhindrer meg i å være i å være fullstendig i øyeblikket, at alltid en del av meg er et helt annet sted, i en helt annen tid. At det å alltid bære på en drøm på en eller annen måte stjeler noe av virkeligheten fra nåtiden, noe av inderligheten eller ektheten, og på en måte legger til en iakttagende dimensjon; jeg ser dette, denne hånden som skriver i doggen på vinduet og kjenner kulden stikke i fingertuppene, jeg ser dette, men jeg kjenner det ikke helt, ikke fullstendig. Andre ganger kan jeg ligge våken hele natten fordi drømmen, den våkne drømmen, er så sterk og ikke vil gi slipp, som om drømmen er mer virkelig enn de sorte lange nattetimene.

Samtidig tror jeg at livet mitt hadde vært gråere, mer firkantet, strømlinjeformet og forutsigbart hadde jeg ikke tillat meg selv å drømme. Jeg tror livet mitt hadde vært mindre. Men så er det jo selvfølgelig slik at livet naturligvis ikke blir slik som en tror det skal bli. Det er alltid så uendelig mange overraskelser rundt neste hjørne, noen gode, noen vonde. En snubler framover i mørket, helt til en snubler over noe en velger å ta med seg videre, noe som gir litt lys i mørket, noe som kaster lys over veien videre. Men jeg tror på å drømme, jeg tror på drømmer som lyskastere.

Jeg drømte om å bli fotograf. Om å ta bilder jeg kunne vise fram uten å måtte skjule hvor lite fornøyd jeg egentlig var med dem. Om å vise fram bilder som vekker noe i den som ser, eller som bevarer et kjært øyeblikk, et innrammet minne. Jeg drømte om den store kjærligheten, med snille øyne og varme ord, et anker, men også et seil, nysgjerrig, tålmodig og stødig, fantasifull og godhjertet – til å fortsette å oppdage verden sammen med, til å drømme sammen med. Og jeg drømte om å reise, kjenne lukten av nye byer, se morgenlyset, menneskene, smake på øyeblikkene – jeg drømte om Paris, London, Praha, Barcelona, London, New York. Jeg drømte om et hjem, med rosehage og blomstrete tapet, med gammel porselen, morgenkaffi, og en snill logrende hale. Og i hemmelighet, i hemmelighet drømte jeg om en datter. Ei lita jente med blåbærblå øyne, lyse korketrekkerkrøller og verdens nydeligste lure smil.

Og disse drømmene er nå min hverdag, min virkelighet. Det betyr selvfølgelig at jeg har vært usannsynlig heldig, det vet jeg, og det kommer jeg på innimellom, helst plutselig, for det er neste ikke til å tro – hvor heldig jeg har vært. Men jeg har også en rolle i det selv; jeg har turt å drømme, å strekke meg etter drømmene, å kaste meg utpå og prøve ting, si ting, være ting, som ofte har være langt utenfor min komfortsone. Turt å kreve noe av livet, av verden, turt å klatre, falle, og reise meg på nytt. Turt å danse med det ukjente, med angsten i halsen og klamme fingre. Turt å ta en bit av verden, og gjøre den til min egen.

Jeg drømmer fortsatt, høyt, langt og levende. Jeg drømmer om å leve av å fotografere, om å skrive en roman, en barnebok, en diktsamling jeg drømmer om å bo i Frankrike sammen med kjære k og e, og at vi skal kjøpe en koselig gammel campingvogn å reise rundt i Europa i. Jeg drømmer om mange firbente venner, en gård på landet, et lite hus midt i brosteinsbyen. Jeg drømmer om at E skal få ha en oppvekst som hun kan se tilbake på med varme i øynene, at hun skal få lov til å lære å elske verden og dens forunderlige nyanser, og at hun skal få være snill – mot de som trenger det mest, men også mot seg selv.

Kjære fine lesere; dere som jeg kjenner litt, godt eller ikke i det hele tatt; Er dere drømmere? Og hva drømmer dere om?