Det er vinterhøst og jeg venter. Verden er bar og åpen, den rusker i meg i takt med vinterstormene (nærere, så fjernere), men jeg hviler
og venter.
Det er lenge siden sist, alt er annerledes og alt er likt. De første månedene i dvale, maten som smaker aske, forventningen som vokser, drømmene. Nærheten til verden, søvnen. Å kjenne de små føttene mot mitt indre, kan det finnes noe skjørere,
noe mykere.
(Lille e lurer på om den lille ikke kommer snart, hun synes det tar alt for lang tid. Jeg på min side kan ikke forstå hvordan det kan gå så fort denne gangen. April er så nær, og enda nærer ved hvert lille hjerteslag.)