Var alt annerledes ville det vært lyst og stille og morgen. Det ville vært jordbær tredd på strå, mose under bare føtter, doggvåte gresstrå som kilte mot anklene. Og suset som kommer tidlig om morgenen når en ikke trenger gjøre noe som helst, men bare kan være en stund.
Eller det ville vært sommeraften, hvitvin med dogg på glasset, en blomstrete loslitt kjole og lett berusede smil. Et bål som gnistrer, alt for mange myggestikk og dårlig humor langt inn i de lyse nattetimene.
Men alt er ikke annereledes. Det regner hardt mot vinduene i skråtaket, og jeg ligger våken under denne veldige natten og stirrer ut i stillheten. Fjellene utenfor har fått tåkeslør om skuldrene, og mørket har sugd all farve ut av verden og etterlatt seg et sort skjelett av asfalt og stein.
Og snart er det morgen, snart er det lyder i huset igjen. Vannet som renner, kaffetrakteren som pruster og peser, føtter som subber mot gamle tregulv. Snart er det morgen, snart er det på tide å være igjen. Men for nå er natten tidløs, og regnet er hele verden mot ruta.
