Det er så underlig å være midt imellom, mest utenfor men med en fot i to så forskjellige verdener.  Det er sommer om morgenen, helt fra klokka sju, og jeg sitter i en varm, buldrende buss, et kjølig, utålmodig tog, på vei bort og på vei hjem.

For det er noen andre som dunker på ruten, fingre mot glasset, bokstaver i doggen. Det er noen andre som venter på havet, som teller stjerner i natten og kjenner sanden renne mellom fingrene og bli til morgengry.

Men heldigvis bor jeg stadig i eventyrlandet, hver dag, hver time, hver silkemyk maisomerkveld.

Her er kun nattefrost

og jeg vil heller tegne kart av føflekkene dine,
se hvor det leder meg,
finne stedet jeg ender
og du starter

men jeg fryser like under huden, gnistrer mot morgenen,
blir kun rester av det jeg var i går,

og ser deg danse, langsomt levenede, til disse sangene jeg aldri kan høre.