Så underlig å være tåkebarn,
å drømme i mørket av havdisen
å kjenne skumringen skygge for morgenlyset,
og tegne duggfriske drømmer i vannflaten.
Og vente på alt det som aldri skal komme,
å savne alt det som alltid har vært.
Så underlig å være tåkebarn
– rotløs i skumringstimen.
In English, please:
Misty twillight –
Jeg kryper ut på verandaen, arrangerer stol med ullteppe på og en kaffi-og-sjokoladekake-krakk ved siden av. Bretter opp buksene til rett over kneet, finner fram solbrillene og Lagerkvist sin Gjest hos virkeligheten. Så puster jeg dypt, trekker vårsolen inn i de kalde vinterlungene. Og det er forsatt yrende kjølig på verandaen, men solen er akkurat varm nok til å sitte slik, uten jakke. Og så venter jeg, mens verden lister seg forbi.
Du hvisker. Jeg husker at en gang for lenge siden ville du ha snakket annerledes, en gang for lenge siden ville du ha smilt ordene i munnviken og pustet dem mot vinduet slik at jeg kunne tegne hjerter i doggen de laget mot den kalde overflaten. Du ville samlet håret i en bunt og tvunnet den nedover, først langs halsen, så mot kragbenet, helt til håret hang mot huden i myk kontrast. Du ville ha undret deg høylytt, snakket om fremmedgjørelse som om du snakket om corn flakes, og du ville ha strøket meg over kinnet som om jeg ikke forstod.
In English, please:
You are whispering, and I remember a time when you would have spoken differently. You would have smiled the words and breathed them against the window so that I could draw hearts in the dewy, cold surface. You’d gather your hair in a bundle and twist it downwards until the hair was hanging against your skin as a soft contrast. You would have wondered aloud, talked of alienation as if you were talking about corn flakes, and you would have touched my cheek as if I did not understand.
Jeg kunne pustet varsommere, undret stille, drømt forsiktig. Latt morgenen avløse natten uten å puste inn stjernerommet og smake på morgenlyset.
Jeg kunne kjent senene knytte seg om knoklene i harde never som knuste mot fortiden. Hvesende utilgivende, forbitrende kompromissløst.
Jeg kunne snublet i gråsprengte vintersmau og kjenne at sommeren kun varmet helt ytterst i fingertuppene. Fremmed og hjemløs i tåkelandet.
Jeg kunne fylt lungene fiolette av sommerfuglevinger og kilt meg gjennom høsten, i blondekaruseller og solbleke korketrekkere.
Men jeg bærer forundringen ved mitt hjerte, og trår velkjente valser i nye takter, snublende, men sitrende.
In English, please:
About all those things one never becomes, yet carries within.