Det er stille utenfor
og natten drypper mot hendene dine,
i sløve, stødige drag
mot morgen
Og jeg kan ikke lengre huske hvor jeg var
nå jeg falt mot deg
med silkehansker og dundrende
dundrende
uten lengsel
mot morgen
Og du er spøkelset som fletter havdis med sannhet,
hvisken med undre,
hud med ordene som risser
og risser
mot morgen
(bildene har lenker, naturligvis.)
Jeg lukker øynene litt, lenge nok til å kjenne malingslukten fylle nesen – tørr, bitter og forventningsfull. -Tenker at snart er det ikke et nymalt gammelt salongbord som lukter av junisol og hvitt, men en vegg, et gulv, et hjem. Men forsatt er det venting som fyller dagene, venting og lengting mellom turene på visning. Jeg har studert alle de gamleslitte husene langs veien og fundert på hvordan de kan stelles i stand igjen, vi har lyttet til krimtimen, gang på gang, og smilt av alkoholiserte privatdetetkiver med for lange neser. Morgen blir kveld, mørket blir til lys og peonene på bordet bøyer hodet, feller kronblader og visner. Det er ikke lenge igjen nå, tenker jeg, det er ikke lenge igjen. Snart, snart, ja veldig snart, og kanskje i morgen.
Jeg ville tegne sitronsommerfuglvinger
på øyenlokkene dine,
og la dem blunke bort vinterfrosten
til bare morgenlyset var tilbake,
og lå mellom oss som et slør av vår og vuggesanger.
In English, please:
I would draw the the wings of lemon butterflies
on your eyelids,
and let them blink away the winter frost,
until nothing but the morning light remained;
a gentle veil of spring and lullabies.
Om å ville være på konstant reisefot og oppdagelsesferd i verden, men å samtidig ønske å bygge det tryggeste og vakreste hjemmet, med mumikopper, peiskos og blåbæpannekaker.
Det handler om å drømme et kunstnerliv; å kunne skape gjennom myke nattetimer, når byen sover, drikke vin på en tirsdag, og ta fri på en onsdag bare fordi det er vårsol og en vil plukke forglemmeiei i grøftekanten. – Og å bo i byen, i en liten leilighet blant brosteinsmau og våkenetter.
Eller om å bo på landet, ensom men ikke alene, med spisskammers og epletrær, med rosehage og fugledam. Å jobbe, hver dag, fra 8 til 4, og legge seg tidlig og stå opp når klokken ringer. Å følge verden i dens vante rytmer.
(og kanskje glemme ens egne).
