Stranda ligger to minutter unna huset vi bor i, og vi kan gå barbeint gjennom enga og være der mens det ennå lukter morgen. Lille E springer helst, med nye sandaler på og med store klodder av sommerfrihet i håret. (Jeg prøver å gre dem ut når kvelden kommer, men hun har aldri tid til å stå stille.)
Vi er sju voksne og fire små. Vi er familie og vi er sammen nesten hele tiden, spiser sammen, er på stranda sammen, leker sammen. Huset er svært; en gammel gård med balkong og utsikt utover havet. Et stykke unna de andre husene, omkranset av gamle rosebusker og markblomster.
Tidlig om morgenen brytes stillheten av iherdig fuglesang. Lille E våkner og snakker om fugler; sniker seg opp og får være med bestefar og mormor til vi våkner. Hun leker med kusinene sine, baker rundstykker med bestefar og blåser bobler med verdens beste tante. Samler «marmeladesteiner» utenfor og vil helst ha dem alle med hjem.
Jeg prøver å snike meg unna om morgenen, for å samle noen ord på et ark, i en mappe. Jeg hører stemmene deres, smiler, sitter til kaffien blir kald og gir opp. Ordene er ikke her. Senere fotograferer jeg min søster i enga, hun må snurre rundt og rundt og sommerkvelden er myk av latter.
Husene i landsbyen er små, av mur, mange med torvtak, og det vokser store, farvemyke blomster langs kantene; de gror nesten høyere enn husene. Det er enger overalt; de strekker seg utover, og noen er farvet av villblomster, andre av korn og dyrket mark. Det er så vakkert; lyset er som fløyel og jeg vil helst ta bilder hele tiden. E sier hun vil flytte hit – være her alltid, jeg tenker at verre ting kunne skjedd.
Om kvelden kan vi se månen stå opp av havet; stor og rødglødende, vi står klistret til vinduet. Stillheten er tykk, myk, god – og den kommer fra havet. Vi drikker hvitvin og lokalt øl, sammenligner myggstikk, dovner i den store sofaen og teller dagene som går alt for fort.
Det springer en hare gjennom grålysningen, vi vil alle se den, men den springer så fort at bare noen får skimtet den.
