Noen ganger, når byen blir grå og tynnslitt og asfalten er ru under føttene og hard mot hjertet –
noen ganger, når luften ligger fuktig og tung i gatene, og støvlene graver tåkestier i formiddagen,
noen ganger, noen ganger er hendene klamme og knokene såre under huden, og lengselen er en bortkommen skogsdue som kurrer i en skitten bybakgård.
In English please:
Living in the city, longing for the forest, the ocean, and the people belonging to them.
Jeg lengter fra frostrøyk og morgenstive fingre til ferskt, duggvått gress og kilende milde vårsolstråler.
In English please:
Enough with the frosty mornings, I long for fresh, dew-wet grass and the tickling of mild sun rays.
Jeg sover lenge, helt til morgenlyset sniker seg inn gjennom de smale åpningene mellom persiennen og vinduet. Og når jeg endelig våkner, ligger jeg lenge i sengen for å kjenne på den gryende våkenheten, og søvnen som trekker seg langsomt unna. K, som har stått opp i halvmørket for lenge siden, lager sterk morgenkaffe og forhåndsvarmer koppene med dampende vann fra springen. Jeg stirrer ut i morgenlyset, det er nesten sol nå, det er sol i byen, og vårforventningen henger i lufta; lysegul og gnistrende kald.
Jeg spiser rugsbrød med fløtemysost til kaffien, gjør ingenting hele formiddagen, for noen ganger er det vanskelig å gjøre ingenting – å stå stille når alt annet beveger seg videre.
In english, please:
I sleep in, until the morning light creeps in through the narrow openings between the blind and the window. Outside, the morning colours the city, it’s almost sunny, and the spring longing hangs in the air, pale yellow and sparkling cold.
I breakfast slowly, doing nothing all morning, because sometimes it is hard to do nothing – to stand still while everything else moves on.