Jeg har vært ute i skumringen, blitt februarkald på kinnene og kjent vinden blåse gjennom klærne. Hørt de tunge vinterskoene spille velkjente rytmer på brosteinene, sett lyktene lyse tåkesjal i mørket. Og nå er det natt og stille i huset. Jeg hører kun pusten, pusten mot puten, og den skranglete vifteovnen som skrur seg av og på, av og på. Utenfor.

Noen ganger er det som om en må holde pusten for å ikke bryte stillheten, som om den er så tettpakket av budskap og forventningsfryd at til og med den minste lyd vil forstyrre den.

Jeg drikker en slurk vin, svelger sent, forsiktig, og kjenner stillheten briste mellom fingrene, falle til jorden. For så å vende tilbake igjen, og igjen. Og noen ganger når det er stille, når luften er ren og tørr, når søvnigheten kryper langs halsen og opp mot øyenlokkene, og det blir kaldt, iskaldt, og teppet blir trukket enda nærmere, tettere, noen ganger, noen ganger er jeg en havfrue.