Det er stille utenfor
og natten drypper mot hendene dine,
i sløve, stødige drag
mot morgen
Og jeg kan ikke lengre huske hvor jeg var
nå jeg falt mot deg
med silkehansker og dundrende
dundrende
uten lengsel
mot morgen
Og du er spøkelset som fletter havdis med sannhet,
hvisken med undre,
hud med ordene som risser
og risser
mot morgen