Jeg våkner grytidlig, med sandpapir i halsen, ømme kjertler, og den der sårheten i korsryggen. Utenfor er det grålysning, og gresset har blitt dekke av rim i løp av natta. Det er 3. arpil, og sånn er jo april; først bikini, så minusgrader, og så bikini igjen. Det er 3. april, morgen, og når jeg trør ut i hagen danser det frostrøyk fra leppene mine.
Noen ganger (og ikke så rent sjelden) tenker jeg at nå må jeg snart se å få gjort noe, – nå må jeg snart bestemme meg for hva jeg vil gjøre her i livet. Eller egentlig, egentlig vet jeg jo hva jeg vil gjøre. Aller helst vil jeg skrive og ta bilder hele tiden; samle på verden og livet, smake på og beskrive. Men hvordan kommer en dit hen – der hvor en kan gjøre det en elsker hele tiden? Jeg tror egentlig aldri en kommer dit, jeg tror ikke det stedet finnes – for det å gjøre noe en elske å holde på med handler jo nesten alltid om at det er en kontrast til noe annet som en ikke liker like godt å drive med. Det er jo for eksempel ekstra deilig å kunne ligge lenge i senga på søndagsmorgenen når en har stått opp grytidlig hele arbeidsuka; og våren ville nok aldri vært like forbausende befriende hvert år, hadde den ikke fulgt etter vinteren.
Men så tenker jeg at nå, nå må det snart være nok asfalttimer og rapporter for en stund. Jeg vil ha mer skapelse i livet mitt, jeg vil male med ord og bilder, jeg vil ha sommerfuglvinger, stjernerom og morgentåke til hverdags. Og fra i dag av skal jeg bli flinkere til å være taktisk, til å planlegge og lage rom til disse tingene som gir så mye mer enn de tar. Fra i dag av skal jeg være flinkere til å ta flere sjanser, flinkere til å la være å reservere meg, og heller rette meg opp i ryggen og si at ja, dette kan jeg få til, og det blir nok ganske så magisk faktisk. Bare vent og se.
Den aller første vårhelga, bikini på verandaen og sancerre i glasset, tid til å huske dagene som har vært og dagene som skal komme, å stå opp grytidlig for å rekke loppemarked, fulgt av bestemorfrokost med hjemmelagede rundstykker og gode vafler, hyttekveld og morgentur i vårsola, baldurbad, gåseungeslang, kusymre, klosterklokker, den fanstastiske grønnfarven som bare morgenvårsol gjennom gresset kan gi, bestefarklem, hagedugnad og lukten av bål, å sitte ute på kafe, lenge, mandelstenger med sjokoladedypp og den aller nydeligste milde vårluften allerede i mars –
Jeg samler jeg på øyeblikk. Lukten av gamle bøker og myke, nedsunkne ørelappstoler i fløyel, lyset som reflekteres i sølepyttene om morgenen, dagen som starter med buldrende busser og mennesker som nesten sover, men bare nesten, for snart skal de av, og duskregnet som mest er tåke og som innhyller byen i duggvåt vårlengsel. Jeg samler på blikkene, smilene, ordene til fremmede, på tårene og tomheten.
