Jeg står opp når det ennå er bekmørkt og stille i huset. Det er kaldt i stua, jeg setter på ovnen og vann til kaffi. Jeg liker så godt å være den første som er våken, vite at de andre fortsatt sover trygt og godt og varmt, liste meg over tregulvet for ikke å vekke dem.
På toget sitter jeg helst i den bakerste vognen, ved vinduet som vender mot soloppgangen. Togturen tar nesten en halvtime og jeg leser slike ting som jeg aldri helt har fått tid til å lese før, men alltid har hatt planer om. I dag leser jeg Steal like an artist, og drømmer om boka jeg aldri får begynt på.
Det er høst langs toglinjen, morgentåke og okergule trekroner, høstmørke striper av natt som ennå stryker langs togskinnen, trøtte og kalde. Ennå er det et par timer med dagslys igjen når jeg slutter på jobb, men snart vil det bli mørkt allerede på togturen hjem. Og det er akkurat som om det er noe jeg har glemt å huske på, kanskje noe jeg har glemt å være.
Her og nå er alt så nært og så fjernt, fingrene mot ruta, det kalde glasset og den slitsomme dialekta i setet foran meg. Jeg har vært her før, så mange ganger, som noen andre, en annen dag – men jeg har ikke vært her før som dette.
