Jeg kunne pustet varsommere, undret stille, drømt forsiktig. Latt morgenen avløse natten uten å puste inn stjernerommet og smake på morgenlyset.
Jeg kunne kjent senene knytte seg om knoklene i harde never som knuste mot fortiden. Hvesende utilgivende, forbitrende kompromissløst.
Jeg kunne snublet i gråsprengte vintersmau og kjenne at sommeren kun varmet helt ytterst i fingertuppene. Fremmed og hjemløs i tåkelandet.
Jeg kunne fylt lungene fiolette av sommerfuglevinger og kilt meg gjennom høsten, i blondekaruseller og solbleke korketrekkere.
Men jeg bærer forundringen ved mitt hjerte, og trår velkjente valser i nye takter, snublende, men sitrende.
In English, please:
About all those things one never becomes, yet carries within.
