Jeg drar på Kierkegaardforedrag, drikker rødvin på en onsdag, har vaktemesternøkkelen rundt halsen og snakker med ukjente mennesker. Fine mennesker, mennesker som kjente min far da han var ung, mennesker som kan 7 språk og som sykler, mennesker som bor i store, vemodige murhus. Jeg fniser meg hjemover, langs isglatte skogsveier i nattemørket, K holder meg i armen for at jeg ikke skal falle, men jeg faller jo ikke. For det er klart, kaldt og stille, som om skogen venter på våren.
Om morgenene våkner jeg tidlig, av lyset som kiler mot øyelokkene. Jeg pakker inn bilder og tenker at det er så fantastisk, så magisk, at disse ukjente menneskene har kjøpt mine bilder, og så lurer jeg på om bildene kommer til å henge på kjøkkenveggen, ved teboksene, eller på soverommet, over smykkeskrinet.
