Jeg lukker øynene litt, lenge nok til å kjenne malingslukten fylle nesen – tørr, bitter og forventningsfull. -Tenker at snart er det ikke et nymalt gammelt salongbord som lukter av junisol og hvitt, men en vegg, et gulv, et hjem. Men forsatt er det venting som fyller dagene, venting og lengting mellom turene på visning. Jeg har studert alle de gamleslitte husene langs veien og fundert på hvordan de kan stelles i stand igjen, vi har lyttet til krimtimen, gang på gang, og smilt av alkoholiserte privatdetetkiver med for lange neser. Morgen blir kveld, mørket blir til lys og peonene på bordet bøyer hodet, feller kronblader og visner. Det er ikke lenge igjen nå, tenker jeg, det er ikke lenge igjen. Snart, snart, ja veldig snart, og kanskje i morgen.
