Jeg maler det gamle stuebordet som tilhørte mormor, det har vært mørk bondeblå i mange år, men nå blir det hvitt. Sola sniker bak makrellskyene, jeg blir solbrentrød på skuldrene og tenker at endelig føles det som sommer. Det lukter peoner og whitesprite, estragon og våt hund (for B har badet i bekken mellom bjørketrærne). Ettermiddags-kaffien smaker bedre enn på lenge, og i kveld drar jeg til hytta i skogen for å lytte til ospeskjelven.

Det er mange ting jeg skulle ha gjort, mange ting jeg skulle ha sagt, men for nå vil jeg bare puste mosegrønne sommerminner.

Sjokolademuffins med pastelhjertestrø, kald og herlig sancerre, snekketur, ferske reker, nesten sol, mild, syngende luft og lukten av sommerregn mot asfalten, blomsterkjole, havskulp og latter langt ut i nattetimene.

(Midtsommersnatten er så magisk at den må nytes, i lange, grådige drag).

Det kiler i magen og jeg holder pusten, helt til jeg ikke klarer å holde pusten lengre. Jeg tenker på hvor slagbenken skal stå, hvordan de nymalte gamle mormornattbordene blir mot de gamle soveromsveggene, og hvordan pastellkoppene vil se ut i kjøkkenlyset.  Jeg tenker på å male det brune hvitt, slipe fine gamle gulv og olje dem, legge heller i hagen for å lage plass til langbord og mange fine gjester i kveldssolen, gro tykk hekk og sette opp gjerde rundt hagen slik at b kan springe fritt, lage en liten krydderhage, gro roser og peoner. Tenk å være huseier, endelig.