Vi har vært på brukt og antikkmesse på Voll, spist karbonadesmørbrød og vafler blant bodene, smilt av gamle «bilhorn», kvikklunsjpakninger fra 1950-tallet, margarinkasser og gigantiske gamle dropsglass fra Freia. Og noen av de fine skattene fikk bli med oss hjem;
Mintgrønne porselenssmil,
Kakegafler,
ostekniver,
og et magisk gammelt bilde.
Om morgenen, når det ennå er mørkt ute og søvnen hviler tungt på øyenlokkene, er det så veldig fint å tusle ned i stua og kjenne myke, varme fillereryer under føttene.
Disse er kjøpt på en auksjon – for en slikk og ingenting (de kastet dem nesten etter meg), og jeg kan ikke begripe hvorfor ingen vil ha filleryer lengre.
(Heldigvis liker Baldur dem også veldig godt.)
Er det ikke rart hvordan høstkvelder er som fløyel mot fingrene, myke men mørke –
Heldigvis har jeg to fininger i hagen som leker skumringen bort, og smiler varme inn i høstkjølen.
Det er midten av oktober og frosten har kommet. Om morgenen står jeg på togstasjonen og kjenner vinterluften mot kinnene, isende klar og glitrende. Mot øst ligger nattehimmelen, fiolettmørk og fløyelsmyk, og månen henger over kirketårnet. I vest ser jeg soloppgangen, pastellgul og rødsprengt, mektig og uungåelig.
Den første frosten kommer på en torsdag, og langs toglinjen på vei til jobb svever det morgendis over tjernene. Jeg må nesten bite meg i leppa for å ikke hoppe av toget og vandre ut i det magiske landskapet. Men så blir det fredag, og helg, og jeg kjøper norske roser, sancerre, chablis og såper som lukter som kirsebæblomster i vintermørket.
