Her er kun nattefrost
og jeg vil heller tegne kart av føflekkene dine,
se hvor det leder meg,
finne stedet jeg ender
og du starter
men jeg fryser like under huden, gnistrer mot morgenen,
blir kun rester av det jeg var i går,
og ser deg danse, langsomt levenede, til disse sangene jeg aldri kan høre.
Hei varmt regn om sommeren, smörblomma, karamellte, Kira, følelsen av vann mellom tærne, passelig varm asfalt under bare føtter, simbelmüne, sykle på ukjente stier, m roiboos-te frå Sør-Afrika, varhestemule og gress som er langt nok til å kile mellom tærne. Dere skriver så fint og smilende og vårlig at jeg blir så glad at jeg nesten sprekker av å lese alt dette nydelige. Tusen, tusen takk for at dere kommer innom, og at jeg får hilse på. Dere lyser opp de aller gråeste gatene, nemlig.
Her er svarene på det dere lurer på:
Det jeg lurer på er: hvor henter du inspirasjon og kreativiteten til å finne så nydelige motiver?
Jeg finner i grunnen inspirasjon i det aller meste, men kanskje mest av alt i mennesker og deres historier, i skogen og havet, i musikk, poesi, og alt som er vakkert og kontrastfylt. Flickr har betydd mye; det å se hva andre flinke kunstnere får til med kameraet; inspirere og la seg bli inspirert, å gå veien sammen med andre, ukjente, men som en allikevel kjenner gjennom bildene.
Jeg lurer på hva slags dialekt Baldur snakker? Og om du noen ganger hører at trærne snakker til deg? Og hva drømmeprosjektet ditt er?
Baldur snakker en herlig blanding av bergensk, stavangersk og sørlandsk. Jeg synes egentlig trærne synger mer enn de snakker, når jeg har tid til å høre etter, og særlig når det er høst og stjerneklart. Drømmeprosjektet mitt er å skrive en bok, med eller uten bilder i.
Jeg lurer på hva som gjør deg til deg. Hvilke minner og opplevelser som sitter sterkest, både vonde og gode. Hvilke hendelser som endret noe i deg, som fortsatt er endret den dag i dag
Alle dagene jeg har levd gjør meg til meg; havet jeg vokste opp ved, skogene jeg falt og skrapte opp knærne i som barn, menneskene og dyrene jeg er glad i og menneskene og dyrene som er glad i meg, drømmene jeg turte å følge, de gangene jeg rettet meg opp i ryggen og fortsatte i motbakke uansett hvor liten jeg følte meg. Det har endret noe i meg å miste de som har vært en del av meg, og det har endret noe i meg å bli elsket.
Hei til deg som titter innom, jeg lurer så veldig på hvem du er.
(Jeg har ikke hatt for vane å gjøre sånn her, men i dag og i det siste har jeg vært så veldig, veldig nysgjerrig på hvem dere er).
Jeg lurer på hva som er det første du gjør om morgenen, og hva vil du aller helst kjenne under føttene når du går barbeint?
(bilde fra fineste weepy hollow)
Jeg lurer på om du har en blogg, flickrkonto, eller kanskje pinterest (legg den igjen i kommentaren da vel, så jeg kan få se!) Og hva er din favorittblomst, av alle verdens blomster?
Og jeg lurer på hvilken type te du alle helst drikke, hvor mange vintre du har levd og hva som tar pusten fra deg når det er hverdag og grått i gatene?
Og så lurer jeg på hva du lurer på.
Når natterfrosten endelig samler sine glitrende skjørt i hendene og haster avgårde, da skal det endelig bli vår og rosebed i hagen. Men fram til da må blomstene få komme inn i jærhuset for ikke å fryse, så stemorsblomstene får bo i den gamle ølkasse en så lenge.
Påske på hytta i moseskogen var isende kaldt, og uendelig fredelig med smilende solgløtt om dagen og glitrende frost om natten. Vi jaget ut et halvt års kulde med ivrige flammer og rykende varm trekkannekaffi på kalde morgener.
Det var så veldig fint å ha tid til å lese Song for Eirabu i stearinlysskjær om kvelden, å dra fingrene gjennom fløyelsmyk mose – duggvåt av aprilregn, beundre de gamle sorthvittbildene på veggene, å fotografere aprilskogen med zeniten. Å kunne sove lenge under store, tykke vinterdyner meg ulltepper oppå og smile av baldurbad og baldurist, igjen og igjen.
Å ha tid til å huske å smake på blikkstille månenskinnsnatt og frostrøyk, – og være i en annen tid, i et annet tempo, å puste dypere, saktere,
til en annen rytme.
Hurra for påske og april og vårsol og ferie -
vi feirer med en liten «ekstra-fint-i-april-liste!»
* Fruktsalat!
* Hunder som klør seg bak øret med baklabben
* Gamle tregulv som knirker
* Lukten av blåbærlyng
* Å dra på aprilloppis å kjøpe f.eks gamle lamper som blir nye med nye gamle skjermer
* Folk som nynner på bussen
* Bringebærfarvede lepper
* Sykler med blomster på kurven (akkurat som i Amsterdam, men i Norge!)
* Å nyse av gåseunger
* Når en ligger og slumrer og nesten sovner men fryser bittelitt, og noen legger et ullteppe over en
* Mykslitte, gulnede kortstokker som fortsatt har mange kortspill igjen i seg
* Å padle kano når vannet er blikkstille og kveldsmykt
* Å planlegge og glede seg til ens aller første rosebed
* Striper av morgensol på dyna
* De aller første vårfregnene
* Kinnbeinkyss
~ Hva synes dere er ekstra fint i april?
Jeg våkner grytidlig, med sandpapir i halsen, ømme kjertler, og den der sårheten i korsryggen. Utenfor er det grålysning, og gresset har blitt dekke av rim i løp av natta. Det er 3. arpil, og sånn er jo april; først bikini, så minusgrader, og så bikini igjen. Det er 3. april, morgen, og når jeg trør ut i hagen danser det frostrøyk fra leppene mine.
Noen ganger (og ikke så rent sjelden) tenker jeg at nå må jeg snart se å få gjort noe, – nå må jeg snart bestemme meg for hva jeg vil gjøre her i livet. Eller egentlig, egentlig vet jeg jo hva jeg vil gjøre. Aller helst vil jeg skrive og ta bilder hele tiden; samle på verden og livet, smake på og beskrive. Men hvordan kommer en dit hen – der hvor en kan gjøre det en elsker hele tiden? Jeg tror egentlig aldri en kommer dit, jeg tror ikke det stedet finnes – for det å gjøre noe en elske å holde på med handler jo nesten alltid om at det er en kontrast til noe annet som en ikke liker like godt å drive med. Det er jo for eksempel ekstra deilig å kunne ligge lenge i senga på søndagsmorgenen når en har stått opp grytidlig hele arbeidsuka; og våren ville nok aldri vært like forbausende befriende hvert år, hadde den ikke fulgt etter vinteren.
Men så tenker jeg at nå, nå må det snart være nok asfalttimer og rapporter for en stund. Jeg vil ha mer skapelse i livet mitt, jeg vil male med ord og bilder, jeg vil ha sommerfuglvinger, stjernerom og morgentåke til hverdags. Og fra i dag av skal jeg bli flinkere til å være taktisk, til å planlegge og lage rom til disse tingene som gir så mye mer enn de tar. Fra i dag av skal jeg være flinkere til å ta flere sjanser, flinkere til å la være å reservere meg, og heller rette meg opp i ryggen og si at ja, dette kan jeg få til, og det blir nok ganske så magisk faktisk. Bare vent og se.
Hurra; det er vår!
Nylig landet denne skatten av ei bok i postkassa;
Roses av Pierre-Joseph Redouté, reutgitt på 1950-tallet.
Pierre-Joseph Redouté (1759 – 1840) ble født i Belgia, men flyttet til Paris for å leve av drømmen; å pleie og male roser. Der fikk han være botaniker og kunstner ved Marie Antoinettes hoff. Heldigvis.
(Så i dag planlegger jeg en aldri så liten rosehage med klatreroser utenfor jærhuset.)
Har dere funnet noe inspirerende i det siste? Del det gjerne i kommentarfeltet - det hadde vært veldig fint med et ekstra inspirasjonsdryss til påskeferien. Og så kanskje, kanskje kan jeg lage en post av de fine tingene (med linker til dere, selvsagt), så alle får se!
