Ettermiddagste helt til det blir bekmørk kveld, og en liten tur sørover for å hente et sårt savnet piano (endelig står det i kjelleren, klart til å lekespille Tori, svenske trubadurvisor og myke amollsanger når ingen hører på).
Lørdag var antikkmarked på Figgjo, med lapskaus med alt for mye pepper i og iskaldt februarregn. Her er noen skatter som ville bli med hjem (jeg synes i grunnen perlemor er ganske så effektivt mot frost).
(Hva synes du hjelper best mot februarfrosten?)
Nå er det halv pris på alle bildeserier på Draumspel bilete. Det vil si at en kan betale for ett stort bilde (20×30 cm) og få to (som f.eks de to øverst eller nederst her), eller betale for to små bilder (18×13 cm) og få fire (som f.eks de rett under her)!
Så hvis du ønsker deg litt vårstemning til å henge opp på stueveggen, eller litt skogsmagi i ganga, ta deg en liten tur innom Draunspel bilete da vel!
Jeg lengter etter vår. Etter snøklokker, irrgrønne blader, luft som ikke svir mot kinnene, men er myk og mild. Jeg lengter etter lyse morgener, klukkende bekker, å drikke morgenkaffien på verandaen, epleblomster, ballerinasko og pastellkjoler. Jeg lengter etter gåseunger, lam, suset fra bjørkebladene og picnic langt inni skogen. Jeg lengter etter å kjenne bakken under føttene, gjennom tynne skosåler, å gå uten tre lag ull på kroppen, uten luer, skjerf og votter, å stå i loppemarkedkøer og kjenne solvarmen mot ansiktet, helt uten å fryse.
Baldur heter så mangt, deriblant
- sniken sneik,
- prinsen,
- lurveleven, (evt. vaskeekte lurveleven)
- baldurska,
- logrelusk, labbelusk, luskepjusk og snutelusk
(Og en dag skal jeg skrive en barnebok om alt det rare han gjør.)
Februar er et spøkelsesland,
med gråskarp hvisken mot skjelvende hender,
morgenkaldt mørke og tynnslitte løfter,
og hulrom av stillhet under huden,
der hvor ingen lenger hører hjemme.
februarkvelder, kalde av savn, men myke av stjernestøv.
Lengsel er på mange måter mer enn livsstil enn en forbigående tilstand,
og jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å lengte.
Heldigvis.
Det snør i regnbyen, ørsmå fnugg av januarkveld mot vinduet. Leppene smaker av skrukorkvin, og jeg husker fremmede kjente, kjente fremmede, kveld og morgen og kveld igjen. Det å være bort kan gjøre alt så underlig nært, og særlig de gangene når hva som helst kan treffe en bak ribbeina, treffe hardt mot det myke.
Og ensomhet er en fugl som flyr i natten.
Overtidsfingre og vinterhud.
Det blåser med orkan i vindkastene og jeg puster inn den såre, kalde lufta, kjenner at det lyseblå skjærer gjennom ullkåpa og innover,
innover.
På lørdag var det stjerneklart.
Så forunderlig og glitrende krystallklart at jeg måtte vippe hodet bakover og vende ansiktet mot natten, for ikke å gå glipp av det overveldende stjernerommet.
Nå er det onsdag, og alt er annerledes.
